fbpx

Reve-enka

Har du lyst til å lære italiensk helt gratis? Her er det norske folkeeventyret om Reve-enka av Asbjørnsen og Moe, som vil hjelpe deg med å lære italiensk – samtidig som du har det gøy!


Reve-enka

Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.

Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. «Å gå ut, du Korse, og se hva det er», sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

«Godkveld», hilste bjørnen.

«Godkveld igjen», sa Korse.

«Er reve-enka hjemme i kveld?» spurte han.

«Hun sitter inne», svarte jenta.

«Hva tar hun seg til i kveld,

låter hun ille eller vel?» spurte bjørnen.

«Hun sørger over husbonds død

og gråter nesa sår og rød – hun vet ikke sin arme råd hun», sa kjetta.

«Be henne ut å gå

skal hun få et godt råd!» sa bjørnen.

Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

«Hvem er det som tasser og banker på,

så jeg ikke må kveldsro få?»

«Det er frierne dine», svarte kjetta; «jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.»

«Hva lett har kufta?» spurte revefruen.

«Ven vakker brun», svarte jenta; «svær kar og kvast syn», sa hun.

«La ‘n gå, la ‘n gå! Jeg trenger ikke hans råd.»

Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:

«Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.»

Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.

«Godkveld», sa ulven, «er reve-enka hjemme?»

Jo, hun var da det.

«Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel», spurte han.

«Å, hun vet ikke sin arme råd», svarte jenta; «hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.»

«Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd», sa gråbeinen.

«Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få», spurte reve-enka.

«Å, det er friere, vet jeg», sa kjetta. «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd», sa hun.

Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

«Ven vakker grå; lang kropp og lite på», svarte Korse.

«La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd!» sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

«Godkveld», sa han.

«Godkveld igjen», svarte hun; «er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?» sa hun.

Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

«Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død», svarte jenta.

«Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd», sa haren.

«Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» sa matmoren til Korse.

«Det er nok friere det, mor!» svarte jenta.

Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

«Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit», sa kjetta.

Men det ble ikke bedre, det: «La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd», svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. «Gå ut og se hva som er på ferde du», sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

«Godkveld og takk for sist», sa reven.

«Sjøl takk for sist», svarte jenta.

«Er revefrua hjemme?» spurte han.

«Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød», sa jenta; «hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!»

«Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd», sa reven.

Så gikk Korse inn.

«Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» spurte matmoren.

«Å du vet det», sa kjetta, «det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.»

«Hva lett har kufta?» spurte reve-enka.

«Ven vakker rød, – just som hans, er død», svarte kjetta.

«Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!»

sa enka.

«Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.»

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.


La volpe vedova

C’erano una volta, una volpe maschio e una volpe femmina che vivevano nella loro tana nel folto della foresta. Erano amici e vivevano bene insieme, come farebbero le coppie, ma un giorno la volpe maschio entrò nel pollaio dell’agricoltore, mangiò tutto ciò che c’era e per lui fu troppo. Si ammalò e morì; la volpe femmina si lamentò e pianse, ma non servì a nulla, morto era e morto rimase.

Quando fu sepolto e il funerale terminato, alcuni pretendenti cominciarono a recarsi dalla vedova. Un sabato sera furono battuti tre colpi alla porta della volpe. «Vai, fuori, Korse e guarda chi è», disse la volpe vedova; aveva per serva una gatta il cui nome era Korse. Quando la serva uscì, c’era un orso di fuori.

«Buonasera», la salutò l’orso.

«Altrettanto a voi», disse Korse.

«La volpe vedova stasera è in casa?» Chiese lui.

«Sì, è in casa», rispose la serva.

«Che cosa sta facendo stasera? Sta male o sta bene?» Chiese l’orso.

«Piange la morte del marito e si duole per il naso irritato e rosso, non sa che cosa fare», disse la gatta.

«Dille di uscire, che riceverà un buon consiglio!» Disse l’orso.

Quando la serva fu rientrata, la padrona le chiese:

«Chi va in giro a bussare, disturbando il mio riposo notturno?»

«È il vostro pretendente», rispose la gatta. «Devo dirvi di uscire, se volete ottenere un buon consiglio.»

«Di che colore è la sua pelliccia?» Chiese Madama volpe.

«Di un bellissimo marrone», rispose la serva. «Grossa corporatura e sguardo acuto.»

«Mandalo via, mandalo via! Non ho bisogno del suo consiglio.»

Korse andò alla porta, la socchiuse con un cigolìo e disse:

«Dice di andare a casa che non vuole consigli.»

Eh, sì, non ci fu nulla da fare, l’orso dovette voltarsi e tornare da dove era venuto.

Il sabato sera seguente, qualcun altro bussò. Stavolta fuori c’era un lupo.

«Buonasera», disse il lupo. «La volpe vedova è in casa?»

Sì che c’era.

«Che sta facendo stanotte, sta male o sta bene?» Chiese.

«Oh, non sa che cosa fare», rispose la serva. «Si duole per il naso irritato e rosso e piange la morte del marito.»

«Dille di uscire e riceverà un buon consiglio!» Disse il lupo.

«Chi gironzola qui attorno, interrompendo la mia quiete serale?» Chiese la volpe vedova.

«Oh, è un pretendente, lo so», disse la gatta. «Devo dirvi di uscire e riceverete un buon consiglio.»

Ma prima la volpe femmina voleva sapere di che colore avesse la pelliccia.

«Di un bellissimo grigio; corpo snello e pelo corto», rispose Korse.

«Mandalo via, mandalo via! Non ho bisogno del suo consiglio!» Disse la vedova e quando fu risposto così al lupo, dovette andarsene anche lui.

Il terzo sabato sera accadde la medesima cosa. Tre colpi alla porta e la gatta uscì a vedere. Era una lepre.

«Buonasera», disse.

«Altrettanto a voi», rispose la serv. «Ci sono forestieri che vanno in giro così tardi la notte?» Disse.

Sì, ce n’erano, e chiese pure se la volpe vedova fosse in casa e che cosa stesse facendo.

«Si duole per il naso irritato e rosso, piange la morte del marito.» Rispose la serva.

«Dille di uscire e riceverà un buon consiglio.» Disse la lepre.

«Chi vaga qui attorno, interrompendo il mio riposo serale?» Disse la padrona a Korse.

«Un pretendente, padrona!» Rispose la serva.

Volle sapere di che colore fosse stavolta la pelliccia.

«Di un bellissimo bianco, come folto bigello non consumato», disse la gatta.

Ma non andò meglio: «Mandalo via, mandalo via! Non mi serve il suo consiglio!» Rispose la volpe vedova.

Venne il quarto sabato sera. Improvvisamente, vi furono di nuovo tre colpi alla porta. «Vai fuori e guarda che sta succedendo», disse la vedova alla serva.

Quando uscì, c’era fuori una volpe.

«Buonasera. Piacere di conoscerti», disse la volpe.

«Altrettanto a voi», rispose la serva.

«La vedova è in casa?» Chiese la volpe maschio.

«Sì, piange la morte del marito e si duole per il naso irritato e rosso», disse la serva. «Poverina, non sa che cosa fare!»

«Dille solo di uscire e riceverà un buon consiglio.» disse la volpe maschio.

Korse tornò dentro.

«Chi passa fischiettando qui attorno e interrompe il mio riposo serale?» Chiese la padrona.

«Oh, lo sapete», disse la gatta, «sono i vostri pretendenti. Devo dirvi di uscire e riceverete un buon consiglio.»

«Di che colore ha la pelliccia?» Chiese la volpe vedova.

«Di un bellissimo rosso, proprio come quella del defunto», rispose la gatta.

«Mia cara, digli di farsi vedere, luì sì che ha un buon consiglio!» Disse la vedova. «Dammi qua le mie calzette, voglio uscire con lui; dammi qua le mie scarpe coi bottoncini, voglio parlare con lui.»

Era quel che ci voleva, ci furono subito inviti per la festa e per il matrimonio con la vedova. E se non è poi andato anche lui in quel pollaio, vivranno ancora adesso nella tana della volpe.

Oversatt til italiensk av Annarita Verzola.



hitsTraveltop sitesPopulre norske bloggerBlopp.no