fbpx

Den syvende far i huset

Har du lyst til å lære italiensk helt gratis?
Her er det norske folkeeventyret om «Den syvende far i huset» av Asbjørnsen og Moe.
Dette kjente og kjære eventyret vil hjelpe deg med å lære italiensk – samtidig som du har det gøy!


Den syvende far i huset

Sette padri in una casa

Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott.

«Her skal det bli godt å få hvile ut», sa han til seg selv da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved.

«God kveld, far – sa ferdesmannen – kan jeg få lånt hus i natt?»

«Jeg er ikke far i huset – sa gamlingen – gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!»

Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.

«God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?», sa ferdesmannen.

«Jeg er ikke far i huset – sa den gamle – men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.»

Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.

«God kveld, far, vil du låne meg hus i natt?», sa mannen.

«Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken», sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.

Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.

«God kveld, far – sa ferdesmannen igjen – kan jeg få lånt hus i natt?»

«Jeg er ikke far i huset – svarte den gamle sammenkrøpne kallen – men snakk til far min, som ligger i senga.»

Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.

«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?», sa ferdesmannen.

«Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga», sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.

«God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?», sa mannen.

Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset,
«men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.»

Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.

Da ble han så fælen at han skrek høyt:
«God kveld, far! Vil du låne meg hus i natt?»

Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som:
«Ja, barnet mitt!»

Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.

C’era una volta un uomo che stava viaggiando. Dopo parecchio tempo, arrivò in una fattoria grande e bella: era una magione, così grande che sarebbe anche potuta essere un palazzetto.

«Sarà bello riposare qui», disse l’uomo fra sé, quando giunse davanti al cancello. Lì vicino, un vecchio con i capelli e la barba grigi stava tagliando la legna.

«Buonasera, padre – disse il viaggiatore – potete darmi riparo stanotte?»

«Non sono il capofamiglia – disse il vecchio – va’ in cucina e parla con mio padre!»

Il viaggiatore entrò in cucina; lì incontrò un uomo ancora più vecchio che era inginocchiato davanti al camino e stava soffiando sul fuoco.

«Buonasera, padre, potete darmi riparo stanotte?», disse il viaggiatore.

«Non sono io il capofamiglia – disse il vecchio – ma va dentro e parla con mio padre; è seduto a tavola in sala da pranzo.»

Così il viaggiatore entrò nella sala da pranzo e parlò all’uomo seduto a tavola: era molto più vecchio degli altri e stava lì tremante, battendo i denti, leggendo un libro, quasi fosse un bambino.

«Buonasera, padre, mi concedete rifugio stanotte?» disse l’uomo.

«Non sono il capofamiglia, ma parla con mio padre che siede là sulla panca», disse l’uomo a tavola, tremolante per l’età.

Così il viaggiatore si avvicinò all’uomo seduto sulla panca. Stava tentando di riempire di tabacco la pipa, ma era così curvo e gli tremavano talmente le mani, che la stringeva a malapena.

«Buonasera, padre – disse di nuovo il viaggiatore – potete darmi riparo stanotte?»

«Non sono io il capofamiglia – rispose il vecchio curvo – ma parla con mio padre, che è a letto.»

Il viaggiatore si avvicinò al letto e vi giaceva un uomo molto, molto vecchio, con quasi niente altro che un paio di grandi occhi.

«Buonasera, padre, mi concedete rifugio stanotte?» Disse il viaggiatore.

«Non sono il capofamiglia, ma parla con mio padre nella culla», disse il vecchio dagli occhi grandi.

Ebbene, il viaggiatore si avvicinò alla culla; vi giaceva un vecchio decrepito, così rattrappito che non era più grande di un neonato e non lo si sarebbe detto vivo, non fosse stato per un suono in gola di tanto in tanto.

«Buonasera, padre, mi concedete riparo stanotte?» Disse l’uomo.

Passò molto tempo prima di avere una risposta e ancor più tempo prima che finisse; come gli altri, anche lui disse di non essere il capofamiglia.
«Però parla con mio padre, è appeso al muro in un corno.»

Il viaggiatore guardò in alto, lungo le pareti e alla fine si accorse del corno appeso lì e quando vi guardò dentro, vide sporgere un piccolo volto umano.

Gridò più forte che poté:
«Buonasera, padre, potete offrirmi rifugio stanotte?»

Dal corno venne un pigolio, forte abbastanza perché fosse un:
«Sì, figlio mio!»

E subito fu preparata la tavola, apparecchiata con i cibi più costosi e con birra e liquori e quando ebbe mangiato e bevuto, fu preparato un buon letto, coperto di pelli di renna e il viaggiatore fu assai contento di aver finalmente trovato il vero capofamiglia.

Oversatt til italiensk av Annarita Verzola.

 



hitsTraveltop sitesPopulre norske bloggerBlopp.no