fbpx

Askeladden og de gode hjelperne

Har du lyst til å lære italiensk helt gratis? Her er det norske folkeeventyret om Askeladden og de gode hjelperne av Asbjørnsen og Moe, som vil hjelpe deg med å lære italiensk – samtidig som du har det gøy!


Askeladden og de gode hjelperne

Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skip som gikk like fort til lands som til vanns; så ville han også ha slikt et, og til den som kunne bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og det lyste han opp på kirkebakken hele landet over. Det var mange som prøvde, må vite, for halve riket kunne være godt å ha, mente de vel, og kongsdatteren kunne være bra å ha attpå; men ille gikk det med de fleste.

Så var det tre brødre borte i en skogbygd; den eldste hette Per, den andre hette Pål og den yngste Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i asken. Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han også. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han i veien og friste om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.

«Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre», sa han Per.

«Trau skal det bli!» sa mannen.

«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.

«Møkk», sa han Per.

«Møkk skal det bli», sa mannen.

Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han vant; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskreppen sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesekken. Da han nå ikke hadde noe å leve av, og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kei av arbeidet, tok øksen og sekken på nakken og strøk hjem til hu mor igjen.

Så ville han Pål i veien og friste om ikke han hadde lykken til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Han ba mor si om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.

«Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår», sa han Pål.

«Grisetrau skal det bli!» sa mannen.

«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.

«Møkk», sa han Pål.

«Møkk skal det bli!» sa mannen.

Så strøk han Pål bort i skogen, og til å hugge og tømre alt han orket; men hvordan han hugg, og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau. Han ga seg ikke enda, han drev på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat; da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram; men da han tok den opp, var det ikke matsmulen i sekken. Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksen og strøk av skogen og hjem med det samme.

Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste. «Kanskje kunne jeg være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket», sa han.

«Ja, det var likt til det», sa moren; «du som aldri gjør annet enn årote og rake i oska! Nei, du får ikke noen niste!» sa kjerringa.

Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist. Niste fikk han ikke, var det likt seg det – men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår, og la av gårde.

Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle kallen, som var så kroket og ussel og gudnådslig.

«Hvor skal du hen?» sa mannen.

«Å, jeg skulle til skogs, om det kunne høve seg, og bygge skip som går like godt til vanns som til lands», sa Askeladden; «for kongen har lyst opp at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket», sa han.

«Hva har du i sekken din?» spurte mannen.

«Å, det er ikke stort å tale om, det skulle nå være niste», svarte Askeladden.

«Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg», sa mannen.

«Gjerne det», sa Askeladden, «men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår.»

Det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe ham.

Da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: «Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove.» Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham; da sto skipet fullt ferdig jevnsides med eika. «Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg», sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skipet, seilte avsted, og sa det skulle han gjøre.

Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager fant som lå bortmed et berg og åt gråstein. «Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?» sa Askeladden.

Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne få metta si, derfor var han nødt til å ete gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til åvære med på skipet.

«Ja, vil du være med, så stig på», sa Askeladden.

Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå i en solbakke og pattet på en ture.

«Hva er du for en?» sa Espen Askeladd, «og hva skal det være godt for at du ligger og patter på denne tønneturen?»

«Å, når en ikke har tønna, får en ta til takke med turen», sa mannen; «jeg er så øltørst, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin», sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig på», sa Askeladden.

Ja, det ville han, han steg på og tok med seg turen for tørstens skyld.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå med det ene øret til bakken og lydde.

«Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lyer på bakken?» sa Espen Askeladd.

«Jeg lyer etter graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror», sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

Det var ikke nei til det. «Vil du være med, så stig oppi», sa Askeladden.

Ja, det ville han, og han steg oppi, han også.

Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som sto og siktet og siktet.

«Hva er du for en, og ha skal det være til at du står og sikter slik?» sa Askeladden.

«Jeg ser så skarpt», sa han, «så jeg ratt kan skyte like til verdens ende», og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig på», sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg opp.

Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som fór og hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på.

«Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett ben, og har syv skippundslodder på det andre?»

«Jeg er så lettfør til å flyge», sa han. «Gikk jeg på begge føttene, kom jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter», og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

«Vil du være med, så stig på», sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg opp i skipet til Askeladden og følgesvennene hans.

Da de hadde seilt et stykke igjen, traff de en som sto og holdt seg for truten.

«Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?» sa han.

«Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg», sa han, «så jeg har vel bo å holde meg for truten; «for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme», sa han, og så ba han om han fikk lov å være med.

«Vil du være med, så stig på», sa Askeladden.

Ja, han ville være med, og så steg han opp i skipet til de andre.

Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården.

Askeladden strøk like inn til kongen og sa at nå sto skipet ferdig ute på tråkka, og nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovt ut.

Kongen likte ikke dette noe videre, for Askeladden så ikke rar ut, han var både svart og sotet, og kongen ville nødig gi datter si til slik en fant. Så sa han han fikk vente litt; han kunne ikke få kongsdatteren før han hadde tømt en kjøttbu kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt; «det er det samme, kan du gjøre det til i morgen, skal du få henne», sa kongen.

«Jeg får friste», sa Askeladden; «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?»

Ja, det kunne han få lov til, om han så ville ta dem alle seks, sa kongen; for han trodde det var rent uråd, om han så hadde seks hundre.

Askeladden tok bare med seg ham som åt gråstein og støtt var så kjøttsulten, og da de kom og lukket opp bua, hadde han ett opp alt i hop, så det ikke var igjen mer enn seks små spekeboger; det var bare en til hver av de andre kameratene. Så strøk Askeladden inn til kongen og sa at nå var bua tom, og nå fikk han vel kongsdatteren.

Kongen gikk ut på bua, og tom var den, det var sikkert nok; men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var altfor ille at slik en fant skulle ha datter hans. Så sa han at han hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først. «Og det er det samme, er du kar til å drikke dem opp til i morgen dette leite, så skal du få henne», sa kongen.

«Jeg får friste», sa Askeladden; «men jeg får vel ta med meg en av kameratene mine?» sa han.

«Ja, gjerne det», sa kongen; han mente han hadde så mye øl og vin at de skulle bli velberget alle syv.

Askeladden tok med ham som pattet på turen og støtt var så øltørst, og så låste kongen dem ned i kjelleren. Der drakk han tønne etter tønne, så lenge det var noe igjen, men den siste eslet han en tår, så det kunne være et par potter til manns til hver av kameratene.

Om morgenen lukket de opp kjelleren, og med det samme strøk Askeladden inn til kongen, og sa han var ferdig med ølet og vinen, og nå fikk han vel datter hans, som han hadde lovt.

«Ja, først får jeg ned i kjelleren og se», sa kongen, for han trodde det ikke; da han kom ned i kjelleren, var det ikke annet enn tomme tønner. Men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var ulikt å ha slik en måg. Så sa han det var det samme, kunne han skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, så skulle han få både henne og halve riket, for det var nå rent umulig, trodde han.

«Jeg får friste», sa Askeladden.

Så fikk han fatt på ham som hinket på ett ben og hadde syv skippundslodder på det andre, og sa at han fikk spenne av loddene og bruke benene sine så fort han kunne, for han skulle ha vann fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.

Han tok av loddene, fikk et spann og la i veien, og vekk var han med det samme. Men det varte og det rakk syv lange og syv brede, og han kom ikke igjen; til sist var det ikke mer enn tre minutter til tiden var ute, og kongen var så velnøyd som han hadde fått en mark.

Men så ropte Askeladden på ham som hørte graset gro, og sa han fikk lye etter hvor det ble av ham.

«Han har sovnet ved brønnen», sa han; «jeg kan høre han snorker, og trollene lysker ham», sa han.

Så ropte Askeladden på ham som skjøt like til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente tevann, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.

Askeladden strøk inn til kongen og sa at der var vannet, og nå fikk han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer å snakke om det. Men kongen syntes han var svart og sotet nå som før, og likte ikke å ha ham til måg. Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved, som han skulle tørke korn med på badstua, «og det er det samme, er du kar til å sitte der og brenne opp den, så skal du få henne, det er ikke tvil om det», sa han.

«Jeg får friste», sa Askeladden; «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?»

«Ja, om det så var alle seks», sa kongen, for han tenkte det skulle bli varmt nok til dem alle.

Askeladden tok med ham som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og strøk på badstua om kvelden; men kongen hadde lagt sterkt på varmen; det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn, før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til. Så sa Askeladden: «Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt.» Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel kjølig. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen. Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: «Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går lukt i synet på ‘n.» Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren og trodde de lå der oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så det fløy opp en stor frostblemme.

«Får jeg kongsdatteren nå?» sa Askeladden.

«Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå», sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.

Så holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjerringsmell. Imens fór de og grafset etter forladninger, så tok de meg til én, og ga meg graut på en flaske og mjølk i en korg, og så skjøt de meg like hit, for at jeg skulle fortelle hvordan det gikk til.


Cenerello e il suo equipaggio

C’era una volta un re e quel re aveva sentito parlare di una nave che andava veloce sulla terra e sull’acqua; così si mise in testa di averla e che l’uomo che l’avesse costruita avrebbe avuto la principessa e metà del regno. Questa promessa fu annunciata in ogni chiesa del reame e durante ogni incontro parrocchiale. Potete immaginare che furono in molti a cimentarvisi, perché una bella cosa avere metà del regno e ancor meglio avere per giunta la principessa, ma alla maggior parte di loro andò male.

Ecco che c’erano tre fratelli nel bosco; il maggiore si chiamava Peter, il secondo Paul e il più giovane Osborn, detto Cenerello perché stava sempre seduto a scavare nella cenere. Così avvenne che una domenica, quando era stata diffusa la promessa del re, anche lui era andato in chiesa. Così, quando tornò a casa e raccontò la storia, il fratello maggiore Peter pregò la madre di dargli un po’ di cibo, perché intendeva mettersi in cammino e tentare la fortuna, chissà se sarebbe riuscito a costruire la nave e ottenere la principessa e metà del reame. Così quando ebbe riempito la borsa di provviste, lasciò la fattoria e lungo la strada incontrò un vecchio assai curvo e misero.

«Dove vai?» Chiese il vecchio.

Peter rispose: «Vado nel bosco a fare un piatto di legno per mio padre, perché non gli piace mangiare il cibo nello stesso piatto con noi.»

«E piatto sarà», disse l’uomo. «Che cos’hai nello zaino?»

«Concime», disse Peter.

«E concime sia», disse l’uomo e si separarono.

Così Peter se ne andò verso un boschetto di querce e cominciò a tagliare e lavorare di carpenteria, ma con tutto il suo tagliare e lavorare, non poté ottenere niente di più che un piatto dopo l’altro. Così quando fu mezzogiorno, andò a prendersi uno spuntino e aprì la borsa. Dentro non c’era un boccone di cibo e siccome non aveva niente da mangiare e non aveva ottenuto di meglio lavorando di carpenteria, si stancò del lavoro, mise in spalla l’ascia e la borsa e tornò di nuovo a casa da sua madre.

Fu la volta di Paul provare ad aver maggior fortuna nella costruzione della nave e riuscire ad ottenere la figlia del re e metà del regno. Anche lui pregò la madre di dargli un po’ di cibo e lo mise nella borsa sulla spalla, quindi lasciò la fattoria. Lungo la strada incontrò un vecchio curvo e misero.

«Dove vai?» Disse l’uomo.

«Sto andando nel bosco a costruire un trogolo per il nostro maialino», disse Paul.

«E trogolo sia», disse l’uomo.

«Che cos’hai nella borsa?» Chiese l’uomo.

«Concime», disse Paul.

«E concime sia», disse l’uomo.

Così Paul arrancò verso il bosco e cominciò a tagliare e a lavorare di carpenteria più duramente che poté; ma per quanto tagliasse e lavorasse di carpenteria, non otteneva altro che trogoli e tinozze per maiali. Tuttavia non si arrese e lavorò fino al pomeriggio prima di pensare a una piccola pausa; allora si sentì così affamato che dovette subito prendere la borsa, ma quando l’aprì, non c’era un boccone di cibo. Allora Paul uscì talmente dai gangheri, che rovesciò la borsa, la scagliò contro un tronco, si mise in spalla l’ascia e arrancò di nuovo verso casa, lasciando il bosco più in fretta che poté.

Quando Paul giunse a casa, Cenerello decise che fosse il suo turno e pregò la madre di dargli del cibo.

«Potrei essere io l’uomo in grado di costruire la nave e di ottenere la principessa e metà del regno.» Disse.

«Oh, sì, è probabile tu abbia ragione», disse la madre, «in fede mia, sembri proprio il vincitore della principessa e del regno; tu, che non hai fatto niente altro che scavare e attizzare la cenere! No, no! Non avrai cibo», disse la buona donna.

Tuttavia Cenerello non si arrese; pregò così a lungo che alla fine ottenne di partire. Che cosa importava, se non aveva cibo? Prese di nascosto due focacce di avena e un po’ di birra stantia e con esse arrancò via dalla fattoria.

Beh, quando ebbe camminato un po’, incontrò il medesimo vecchio, così curvo, orribile e misero.

«Dove vai?» Chiese l’uomo.

«Sto andando nel bosco per costruirmi una nave che possa andare sia sulla terra che sull’acqua; perché dovete sapere che il re darà la principessa e metà del regno all’uomo che riuscirà a costruire una nave simile.»

«Che cos’hai nella borsa?» Chiese l’uomo.

«Nulla di cui vantarsi», disse Cenerello, «sebbene sia cibo per il viaggio.»

«Se mi darai un po’ del tuo cibo, ti aiuterò», disse l’uomo.

«Con tutto il cuore», disse Cenerello, «ma non ho altro che due focacce d’avena e un po’ di birra stantia.»

«Per me fa lo stesso, quello che ha va bene», disse l’uomo, così che gli desse qualcosa e di certo lo avrebbe aiutato.

Quando giunsero presso una vecchia quercia nel bosco, l’uomo disse al ragazzo:
«Adesso devi tagliare una scheggia e rimetterla dove l’hai presa; quando l’avrai fatto, potrai sdraiarti e dormire.»

«Sì!» Cenerello fece ciò che l’uomo aveva detto, si sdraiò a dormire e nel sonno gli sembrò di sentire qualcuno che stava tagliando, martellando, lavorando di carpenteria, segando e piallando, ma non poté aprire gli occhi prima che l’uomo lo chiamasse e poi ecco lì la nave completata, accanto alla quercia.

«Adesso devi salire a bordo e prendere come equipaggio chiunque incontrerai», disse l’uomo.

«Oh, sì!» Cenerello lo ringraziò per la nave e salpò dicendo che avrebbe fatto di sicuro ciò che lui aveva detto.

Così quando ebbe navigato un po’ più avanti, si imbatté in un tizio alto e magro, che stava sdraiato presso il pendio di una collina e mangiava il granito.

Cenerello disse: «Che razza di tipo sei, tu che stai sdraiato lì, mangiando il granito?»

Beh, quello disse di essere così affamato da non potersi mai saziare e per questo motivo era costretto a cibarsi di granito. Questo fu ciò che gli disse e poi lo pregò di lasciarlo diventare uno dell’equipaggio.

Cenerello disse: «Oh, sì, se vuoi venire, sali a bordo.»

Questi lo fece assai volentieri e portò con sé un po’ di grossi massi di granito come provviste.

Quando ebbero navigato un po’ più avanti, incontrarono un uomo che era sdraiato su un pendio assolato e succhiava un tappo.

«Che razza di tipo sei?» Chiese Cenerello, «e perché stai sdraiato lì, succhiando un tappo?»

Lui disse: «Quando uno non ha la botte, si deve accontentare del tappo. Ho sempre così tanta sete di birra che non ne ho mai abbastanza di bere birra o vino.» Chiese poi se poteva prenderlo come compagno sulla nave.

«Se ti interessa venire, sali a bordo», disse Cenerello.

Era abbastanza interessato, quindi salì a bordo e prese con sé il tappo per dissetarsi.

Quando ebbero navigato un po’ più in là, incontrarono un tizio che stava sdraiato con un orecchio appoggiato sul terreno, in ascolto.

«Che razza di tipo sei?» Chiese Cenerello, «e perché stai sdraiato sul terreno in ascolto?»

«Sto ascoltando l’erba che cresce», disse lui, «perché ho un udito così fine che posso sentirla crescere.» E così pregò di essere preso come uno dell’equipaggio. Ebbene, neppure a lui fu detto di no.

«Se vuoi venire, sali a bordo», disse Cenerello.

Era abbastanza interessato, quindi anche lui salì sulla nave.

Così quando ebbero navigato un po’ più in là, giunsero presso un uomo che stava in piedi, prendendo la mira.

«Che razza di tipo sei?» Disse Cenerello, «E perché stai lì a prendere la mira?»

«Ho la vista così acuta», disse lui, «che posso tirare infallibilmente fino in capo al mondo.» E anche lui chiese se poteva diventare uno dell’equipaggio.

«Se proprio ci tieni, sali», disse Cenerello.

Era abbastanza interessato, quindi salì sulla nave e si unì a Cenerello e ai suoi compagni.

Così quando ebbero navigato un po’ più in là, raggiunsero un uomo che stava saltando su una gamba sola e sull’altra aveva sette pesi da cento.

«Che razza di tipo sei?» Chiese Cenerello, » e perché stai zoppicando e saltando su una gamba, con sette pesi da cento sull’altra?»

Lui disse: «Sono leggero come una piuma e se camminassi su tutte e due le gambe, arriverei in capo al mondo in meno di cinque minuti.» E così pure lui pregò che lo si lasciasse essere uno dell’equipaggio.

«Se ci tieni, sali», disse Cenerello.

Era abbastanza interessato, quindi salì a bordo con Cenerello e i suoi compagni.

Così quando ebbero navigato un po’ più in là, incontrarono un uomo che si teneva una mano sulla gola.

«Che razza di tipo sei?» Chiese Cenerello, «e perché mai stai lì con la mano sulla gola?»

Lui disse: «Devi sapere che dentro di me ho sette estati e quindici inverni, così bisogna bene che mi tenga la gola perché, se dovessero scivolare fuori tutti in una volta, congelerebbero il mondo intero in un battibaleno.» Questo è ciò che disse e pregò che lo portassero con loro.

«Se ci tieni, sali», disse Cenerello. Era abbastanza interessato, quindi anche lui salì a bordo della nave con gli altri.

Così quando ebbero navigato un po’ più in là, giunsero alla fattoria del re. Allora Cenerello andò di
filato dal re e disse che la nave era pronta in cortile e che adesso era venuto a reclamare la principessa, come il re aveva promesso.

Il re non volle sentirne parlare perché Cenerello non aveva un bell’aspetto; era sporco e fuligginoso e il re era restio a dare sua figlia a un tipo simile. Così disse che doveva aspettare un po’, che non avrebbe avuto la principessa, finché non avesse ripulito un capannone in cui il re aveva messo trecento barili di carne salata.

«Se lo farai, entro domani, l’avrai», disse il re.

«Posso provarci», disse Cenerello, «ma posso condurre con me uno del mio equipaggio, per favore?»

Sì, lo poteva fare, persino portarli tutti e sei, disse il re, perché pensava che andasse oltre le sue possibilità, anche se lo avessero aiutato in seicento.

Cenerello prese con sé solo l’uomo che mangiava il granito e che era sempre così affamato; così quando giunsero la mattina successiva e aprirono il capannone, aveva mangiato tutti i barili e lì non era rimasto nulla se non una mezza dozzina di costolette di maiale, una per ciascuno degli altri suoi compagni. Così Cenerello andò di filato dal re e disse che adesso il capannone era vuoto e doveva avere la principessa.

Allora il re andò nel capannone, che era vuoto come prima era pieno; ma ancora Cenerello era così sporco e fuligginoso che il re pensò fosse una vergogna che un tipo simile potesse avere sua figlia. Così disse di avere una cantina piena di birra e di vino invecchiato, trecento barili per ogni tipo, che lui avrebbe dovuto bere, e gli disse:

«Di nuovo, se sei abbastanza uomo per berli entro domani, l’avrai.»

«Posso provarci», disse Cenerello, ma sarà meglio che prenda con me uno dei miei compagni.»

«Prego», disse il re, che pensava di avere così tanta birra e vino che era più di quanto tutti e loro sette potessero tenere.

Però Cenerello andò in cantina solo con l’uomo che succhiava il tappo e che aveva una tale ingordigia per la birra; allora il re chiuse entrambi in cantina.

Lui bevve barile dopo barile, finché non rimasero altro che un goccio o due, circa un quarto o due per ciascuno dei compagni. La mattina seguente aprirono la cantina e Cenerello andò difilato dal re e gli disse aveva finito la birra e il vino e che adesso doveva avere sua figlia, come aveva promesso.

«Prima devo scendere in cantina a vedere», disse il re, perché non ci credeva. Quando andò in cantina, non c’erano altro che barili vuoti. Però Cenerello era ancora nero e fuligginoso e il re pensava che non avrebbe mai sopportato come genero un tipo simile. Così disse: «No!» Tuttavia se gli avesse portato in dieci minuti dall’altro capo del mondo l’acqua per il tè della principessa, avrebbe potuto avere lei e metà del reame, perché tanto pensava che fosse al di là delle sue possibilità.

«Posso provarci», disse Cenerello; così si rivolse a quello che saltava su una gamba, con sette pesi da centro all’altra e gli disse che doveva liberarsi dei pesi e usare entrambe le gambe più veloce che poteva perché in dieci minuti doveva avere l’acqua per il te della principessa dall’altro capo del mondo.

Così lui si tolse i pesi, prese un secchio, partì e sparì dalla vista in un battibaleno. Il tempo passava, da un capo all’altro e ancora lui non tornava indietro. Alla fine, non erano rimasti che tre minuti prima che il tempo scadesse e il re era contento come se qualcuno gli avesse regalato un cavallo, ma proprio allora Cenerello urlò a quello che sentiva crescere l’erba e gli disse di sentire che cosa fosse stato di lui.

«Si è addormentato vicino alla sorgente», disse, «posso sentirlo russare e i troll gli stanno pettinando i capelli.»

Allora Cenerello chiamò quello che poteva tirare all’altro capo del mondo e gli disse di tirare un proiettile al troll. Lo fece e lo colpì proprio in un occhio; il troll cacciò un urlo tale che l’uomo che era andato a prendere l’acqua per il té si svegliò subito e quando tornò alla fattoria del re, mancava solo un minuto allo scadere del termine.

Allora Cenerello andò difilato dal re e disse che l’acqua c’era e che adesso doveva avere la principessa, senza più discussioni, ma il re penso che era esattamente fuligginoso e sporco come prima e che non gli piaceva per niente averlo come genero. Così disse di avere trecento braccia di legno, sulle quali di solito faceva asciugare le granaglie nella fabbrica di malto e aggiunse: «Tuttavia, se sei abbastanza uomo da star là dentro, a bruciare tutto quel combustibile, l’avrai e io non farò più problemi.»

«Posso provarci», disse Cenerello; «ma devo prendere con me uno dei miei compagni.»

«Sì, sì!» Disse il re. «Anche tutti e sei, se ti va.» Perché pensava che là sarebbe stato troppo caldo per tutti loro.

Però Cenerello prese l’uomo che aveva dentro di sé sette estati e quindici inverni e si trascinarono fino alla fabbrica di malto per la notte. Il re aveva sparso molto combustibile e c’era una tale catasta in fiamme che quasi aveva liquefatto il forno. Non potevano tornare fuori perché, appena messo piede dentro, il re aveva sprangato il chiavistello dietro di loro e appeso fuori della porta due lucchetti. Allora Cenerello disse:

«Faresti meglio a lasciar uscire subito sei o sette inverni, così che possa esserci una gradevole temperatura estiva.»

Allora la temperatura scese e loro poterono resistere, ma durante la notte aumentò il freddo, così Cenerello disse che doveva temperare l’aria con due estati e allora dormirono fino al giorno seguente.

Quando sentirono il re sbattere la porta da fuori, Cenerello disse:

«Adesso devi tirar fuori un paio di inverni, ma fa in modo che gli vadano in pieno volto.»

Lui fece proprio così e quando il re aprì la fabbrica di malto, pensando di trovarli ridotti in tizzoni, essi se ne stavano lì rabbrividendo e tremando, con i denti che battevano e l’uomo con quindici inverni soffiò l’ultimo proprio in faccia al re, così che si congelò.

«POSSO AVERE VOSTRA FIGLIA ADESSO?» Disse Cenerello.

«Sì, sì! Ti prego, prendila e tienila con metà del regno», disse il re, che non osò dire di no di nuovo.

Così ci fu la festa di nozze, erano su di morale e contenti e fecero i fuochi d’artificio. Nel frattempo andarono alla ricerca di cariche da sparare, così mi presero e mi diedero la pappa d’avena in un fiasco e il latte in un cestino e poi mi spararono qui da voi, perché potessi raccontarvi tutto su come andarono le nozze.

Oversatt til italiensk av Annarita Verzola.



hitsTraveltop sitesPopulre norske bloggerBlopp.no